Jeg gledet meg til å bli pappa, men gruet meg til å ta pappaperm. «Hvordan skal jeg få ham til å spise mat som ikke er morsmelk? Hvordan skal jeg få ham til å sove? Hva i alle dager skal jeg finne på i disse fire (!) månedene jeg skal passe på poden? Får jeg tid til å se på tv-serier, eller kanskje skrive litt, mens jeg har perm? Det må vel være mulig? Eller?» Det var så mange spørsmål som jeg følte ingen kunne svare på.

For meg var det likevel aldri noen tvil om at jeg skulle ha en skikkelig pappaperm, og kona mi oppfordret meg til å ta det. Jeg ville være der for sønnen min og gi ham trygghet og kjærlighet fra dag en. Det skal aldri ha vært noen tvil om at jeg har satt sønnen min først. Arbeidsgiveren min var meget forståelsesfull for at jeg skulle ha perm, så det var ikke noe problem å få det.

Andreas (34), Oslo

Jeg husker fortsatt første dag med pappaperm. Min kone stod opp tidlig for å dra på jobb – for første gang på nesten ett år. Sønnen min, som for anledningen hadde overnattet i sengen vår, lå ved siden av meg og pustet sin lille, søvnige pust. Jeg lå i sengen og tenkte «SHIT! Hva skal jeg gjøre nå?»

De første to ukene turte jeg ikke gjøre noen ting. Gikk så å si ikke ut døra. Jeg var inne og prøvde å forstå hvordan sønnen min fungerte. Når vil han sove? Når vil han spise? Når vil han bæsje? Det var så mange ting jeg følte jeg ikke kunne eller visste noe om. Følte meg veldig dårlig forberedt. Men det var ikke så mye annet å gjøre enn å bare famle seg prøvende frem. Litt etter litt ble jeg tryggere på den nye rollen min, og jeg turte å gjøre mer enn bare å sitte inne og vente på at han skulle bli trøtt eller sulten.

Det jeg nok vil huske best fra permen, er den daglige turen vi gjorde sammen. Sønnen min har alltid likt å være i vogn. Enten å sitte i den og se ut, eller å ligge i den og sove. Dette førte til at vi så å si hver dag var på en lang gåtur, fortrinnsvis med et bestemt mål. Vi var ofte innom Oslos (Europas? VERDENS?) beste kafe for pappaer i perm: Kanskje kommer kongen på Paulus Sykehjem. Der kan man spise bolle + drikke kaffe mens poden kan herje rundt på gulvet med andre barn i pluss/minus samme aldersspenn. Et mye bedre alternativ til de overfylte kafeene rundt om. På Kanskje kommer kongen er det du som er med poden på kafe, og ikke omvendt. Det er slik jeg synes det skal være.

Pappapermlivet er slitsomt, frustrerende, utfordrende og vanvittig skummelt. Men er det èn ting det ikke, på noe tidspunkt, er, så er det kjedelig. Det er alltid noe å henge fingrene i. Mate, tørke, leke, trøste, skifte bleie, bysse, redde etc, etc. Det er utrolig hvor mye rart en liten kropp, som ikke er særlig mobil heller, kan generere av aktivitet.

Det ble raskt klart for meg at pappapermen kom til å bli den fineste tiden i livet mitt. Å våkne opp med sin egen sønn, lage mat, høre på musikk, gå lange turer og bli skikkelig godt kjent i fire måneder var en grisesterk opplevelse. En opplevelse jeg unner og oppfordrer alle fedre til å ta for seg av i fullt monn. Hvis det er noe jeg angrer på, så må det være at jeg ikke tok mer perm. Tiden gikk så utrolig fort, selv om vi egentlig ikke gjorde noe spesielt. Jeg skulle gjerne hatt mer tid til å ikke gjøre noen ting sammen med sønnen min, rett og slett.

Før pappapermen var jeg veldig usikker på alt. Følte at jeg ikke var en fullverdig omsorgsperson, slik jeg så at kona mi var. Men pappapermen endret alt dette. Jeg gikk fra å være fullstendig pappanovise til å bli en en fullverdig omsorgsperson på lik linje som kona mi. Det er lite som er mer tilfredstillende enn å vite at man evner å ta vare på sitt eget barn.

Jeg kunne sikkert kommet med mange tips, men det viktigste er nok dette: Ta pappaperm, og ta så mye du kan. Kom deg ut av huset minst en gang om dagen. En tur til bakeren, handletur til et kjøpesenter eller kanskje du drister deg til å sette poden i barnepassavdelingen på SATS? Det viktigste er uansett at dere gjør ting sammen og lærer hverandre å kjenne.

LYKKE TIL!